– Det er ingen tvil om at stedet er unikt og at beliggenheten er fabelaktig

Bjørn Skjærvik bor i et hvitmalt hus med ekstra historisk sus. Det ligger helt nede ved fjorden som deler Svinesund i en norsk og en svensk side.
Se boliger 165
Se Visninger 0

Fergemannen på Svinesund: – Det er ingen tvil om at stedet er unikt og at beliggenheten er fabelaktig

En gang i tiden ble folk og fe – og vogner med og uten motor – fraktet med ferge mellom Norge og Sverige ved Svinesund.

Posten mellom de to landene skulle også over her – med fergen over Ringdalsfjorden, som er et naturlig skille mellom Norge og Sverige.

– Dette huset var lenge et av Norges mest brukte postkontorer. I en periode på midten av 1800-tallet var det faktisk det postkontoret i Norge som hadde flest brev og andre forsendelser å ekspedere. Håndtering av så mye post var en svært lønnsom geskjeft for dem som eide dette stedet, forteller Bjørn Skjærvik, som legger til at det i lang tid også var tollbod på gården.

Bygningen han bor i, heter Gamle Svinesund.

Den kalles også Søylegården på grunn av de mange søylene som vender ut mot fjorden.

GAMLE SVINESUND: Bygningen ser ut som den har gjort i rundt 170 år. Nye Svinesundsbrua i bakgrunnen. Tore Meek / NTB scanpix
GAMLE SVINESUND: Bygningen ser ut som den har gjort i rundt 170 år. Nye Svinesundsbrua i bakgrunnen.
Tore Meek / NTB scanpix

Bygget i tre trinn

Det var gårdsdrift ved Gamle Svinesund i hundrevis av år, og gårdseierne hadde ansvaret for fergetrafikken på norsk side.

Fergemennene bodde på gården, og fartet mange ganger hver dag over sundet.

Det svenske fergestedet ligger rett ovenfor på den andre siden, naturlig nok.

Det er bare omkring 120 meter dit, men strømmen i fjorden er sterk når det flør og fjærer.

BALLSALEN: Her har det vært holdt mange selskap, det første for bortimot 200 år siden. Tore Meek / NTB scanpix
BALLSALEN: Her har det vært holdt mange selskap, det første for bortimot 200 år siden.
Tore Meek / NTB scanpix

Fergene begynte trolig å gå på 1500-tallet, muligens tidligere.

Den siste fergen gikk i 1946, da den eldste av de to Svinesund-broene ble åpnet.

Bygningen ble fraflyttet på 1960-tallet, og har vært ubebodd i flere perioder siden da.

– Med ferge, tollbod, postkontor og forholdsvis stor gårdsdrift var dette et livlig sted med mange arbeidere og gjennomreisende. Tjenerskapet hadde sin avdeling, med egne trapper og ganger. Dette er fortsatt synlig, forteller Skjærvik om bygningen som ble fredet allerede i 1923.

ROM FOR ROM: Fra den eldste delen av Gamle Svinesund. Den er fra 1720-tallet. Tore Meek / NTB scanpix
TAPET: Bygningen er laftet, men kledd med panel utvendig. Innvendig ble lafteverket skjult med treverk som ble malt eller tapetsert, men bare der herskapet oppholdt seg. Tore Meek / NTB scanpix

 

Huset er formet som en L – altså bokstaven – og rommer så mye som 750 kvadratmeter. Den delen som vender ut mot kaikanten, er eldst.

– Huset som sto her før, brant ned i 1723, og et nytt et ble oppført i 1726. Det er i hvert fall det jeg har funnet ut. Etter hvert ble det bygget på i to trinn. Rundt 1830 fikk huset vestfløyen og to etasjer med et halvvalmet tak. Det var da bygningen fikk sin empirestil, forteller Skjærvik.

Den gamle østfløyen ble utvidet på 1840-tallet, og slik står huset i dag – rundt 170 år senere.

TAKSTER: Dette skiltet fra Svinesunds fergested viser blant annet at doning med én hest kostet to kroner i 1927. Tore Meek / NTB scanpix
TAKSTER: Dette skiltet fra Svinesunds fergested viser blant annet at doning med én hest kostet to kroner i 1927.
Tore Meek / NTB scanpix

Elsker gamle ting

De 16 søylene er et særpreg for husets sjøfasade.

Søylene fronter en åpen svalgang, hvor man kan se for seg at folk har tatt seg en rast på 1700-tallet, 1800-tallet og 1900-tallet – med utsyn til båtlivet og Sverige.

Det går stadig båter forbi den dag i dag, enten med kurs mot Halden og Iddefjorden, eller den andre retningen – mot Hvaler, Oslofjorden og Skagerrak.

FALSKT VINDU: På 1840-tallet ble bygningen slik den er i dag. Symmetri var viktig for byggherren. Det gjaldt blant annet hvor pipene var plassert, og her er det et falskt vindu, plassert der for symmetriens skyld. Tore Meek / NTB scanpix
FALSKT VINDU: På 1840-tallet ble bygningen slik den er i dag. Symmetri var viktig for byggherren. Det gjaldt blant annet hvor pipene var plassert, og her er det et falskt vindu, plassert der for symmetriens skyld.
Tore Meek / NTB scanpix

 

I GAMLE DAGER: Den britiske maleren John W. Edy malte i år 1800 dette maleriet av Svinesunds fergested, sett fra norsk side. John William Edy
I GAMLE DAGER: Den britiske maleren John W. Edy malte i år 1800 dette maleriet av Svinesunds fergested, sett fra norsk side.
John William Edy

Gamle Svinesund ligger mellom de to broene over Svinesund, like ved den eldste.

Den nyeste ligger rundt én kilometer i luftlinje sørvestover. Begge broene er godt synlige fra huset, og det synes Bjørn Skjærvik er noe med det fineste med å bo her.

– Det er ingen tvil om at stedet er unikt og at beliggenheten er fabelaktig. I tillegg elsker jeg gamle ting, og i så måte er dette et passende hjem for meg. Det er litt upraktisk, men samtidig fantastisk å bo her. Jeg føler meg privilegert, sier haldenseren og smiler.

OVN: Mange av rommene i Gamle Svinesund har støpejernsovner fra 1800-tallet. De ble produsert hos Cathrineholm Jernverk ved Halden. Tore Meek / NTB scanpix
ROM FOR PUS: Katten, som bare heter Katten, har en stor tumleplass, både inne og ute. Gamle Svinesundsbrua ruver i bakgrunnen. BJØRN HUGO PETTERSEN

 

På tunet står et par gamle biler, den ene en Marmon fra 1920. Han har flere andre veteranbiler, og han reparerer dem selv når det trengs.

Fordi Gamle Svinesund er fredet, er det ikke så mye Skjærvik kan gjøre med bygningen.

En del nødvendig rehabilitering ble gjort da en gruppe verneivrige privatpersoner eide stedet i noen tiår før Skjærvik kjøpte det.

Han har oppgradert ett og annet siden han flyttet inn for cirka ti år siden. For det meste må det imidlertid være som det var i gamle dager.

Hjem og museum

Noe av det første som møter besøkende når de trer inn i gangen, er et par skilt som forteller om fordums fergetakster.

Det ene er fra 1927, det andre fra en gang før 1875 – ettersom takstene er oppgitt i skilling, myntenheten vi hadde før kroner og øre.

GAMMEL STIL: Den gamle tapeten, trolig fra 1800-tallet, holder seg godt. Her fra ett av soverommene. Tore Meek / NTB scanpix
GAMMEL STIL: Den gamle tapeten, trolig fra 1800-tallet, holder seg godt. Her fra ett av soverommene.
Tore Meek / NTB scanpix

 

ROTEHYLLA: Det norske unionsflagget, brukt fra 1844 til 1899 som et tegn på unionen med Sverige, har fått en sentral plass i hylla på Bjørn Skjærviks hjemmekontor. Tore Meek / NTB scan
ROTEHYLLA: Det norske unionsflagget, brukt fra 1844 til 1899 som et tegn på unionen med Sverige, har fått en sentral plass i hylla på Bjørn Skjærviks hjemmekontor.
Tore Meek / NTB scan

Fra gangen går det trapp opp til andre etasje, der husets flotteste rom befinner seg – ballsalen. Den kom til i andre byggetrinn, og er med andre ord nesten 200 år gammel. Rekken med vinduer gir utsyn til fjord og naboland.

– Når jeg har selskap, er det her vi er – med langbord bortover her, sier Skjærvik og peker utover rommet med blant annet rosetapet, rokokkomøbler og lysekrone.

Uten langbord og selskap minner ballsalen mest om et museum. Det samme gjelder mange av de andre rommene.

NOK PLASS: Haldenseren Bjørn Skjærvik kjøpte Gamle Svinesund i 2000, og flyttet inn her noen år senere. Den fredede boligen er på 750 kvadratmeter. Tore Meek / NTB scanpix

Gamle møbler, lamper, bilder og andre antikviteter utgjør en sentral del av interiøret.

I de største rommene er det store støpejernsovner fra 1800-tallet, samtlige fra jernverket Cathrineholm ved Halden. Og på Bjørn Skjærviks hjemmekontor er det flust med gamle bildeler i bokhyllene.

– Det gamle kjøkkenet er interessant. Det er intakt slik det var her på 1700-tallet, med det gamle ildstedet og synlige laftevegger. I rommene der herskapet oppholdt seg, ble veggene kledd med treverk som ble malt eller tapetsert, noe som var ganske kostbart. I kjøkkenet, samt i de andre rommene der tjenerne holdt til, ble det tydeligvis ikke brukt penger på tapet, nei, fastslår Skjærvik.